Om Kongens ytringsfrihet

“Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandhæve og beskytte denne.”

Kongeriget Norges Grundlov, § 4

- Det er kongens fulle frihet og rett til å velge å være kristen. Men det er pinlig og svært beklagelig at han blander seg inn i noe han ikke har noe med, nemlig vår statsform. Ved at han mener at konger i fremtiden også bør være kristne, begrenser han den religionsfriheten han selv benytter seg av.

Jens Brun-Pedersen. pressesjef Human-Etisk Forbund

Statsforfatningen i Norge har utviklet seg over lang tid. Våre prinsipper har gradvis blitt påvirket av internasjonal rett, samtidig som vi har beholdt noen av de mer sære bestemmelsene våre. Reglene i kapittel B i Grunnloven om Kongen og hans familie er et eksempel på dette. Selv om det i dag ikke ligger noen reell personlig makt hos Kongen, kan det likevel tenkes at han er gitt visse friheter som ikke bør innskrenkes.

Den siste uken har det vært debatt etter at Kongen uttalte følgende:

- Jeg syns at kongen i Norge, med vår tradisjon, skal være kristen.

Utsagnet skapte furore hos Human-Etisk Forbund, som kom med en noe oppsiktsvekkende uttalelse(se over). Første del av utsagnet om at Kongen har religionsfrihet er ikke noe nytt, men del to er noe mer kinkig å godta. Første spørsmål er om det i det hele tatt er å “blande seg inn” å komme med uttalelser om fremtidige kongers religion. Og er det ikke noe urimelig å mene at Kongen skal være avskåret fra å komme med uttalelser som har noe med Norges statsform å gjøre? Norge er et monarki, noe Jens Brun-Pedersen også burde godta.

Alle nordmenn har ytringsfrihet. Det beste beviset på det er utvilsomt Nina Karin Monsen. Grunnloven § 100, 3 ledd, nevner uttrykkelig at “frimodige ytringer om statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden gjenstand ere enhver tilladte”. Alle kan altså mene og si det de vil om statsstyrelsen i Norge. Brun-Pedersen mener tydeligvis likevel at Kongen ikke skal ha den samme retten som alle andre i hele landet har. La oss nå anta at grunnlaget for den begrensede ytringsfriheten er at Kongen er en offentlig figur som fremstår som et forbilde. Da vil vel også Regjeringen og Stortinget også være avskåret fra å mene noe om statsstyrelsen i Norge. Det ville vel være noe problematisk i et demokratisk land.

Videre kommer delen av utsagnet om at Kongens utsagn om fremtidige kongers religion “begrenser den religionsfriheten han selv [Kongen] benytter seg av”. Her vil jeg vise til Grunnlovsbestemmelsen som står øverst på denne siden. Jeg sliter litt med å godta at Kongen per nå har religionsfrihet. Selv om borgerne har religionsfrihet etter både Grunnloven og Menneskerettighetsloven har ikke Kongen det, i mine øyne. Det er vanskelig å tenke seg at en generell oppfatning om religionsfrihet kan endre Grunnlovsbestemmelser. Konstitusjonell sedvanerett foreligger vel heller ikke i dette tilfellet.

Likevel: Det er nok et riktig prinsipp å tenke seg at fremtidige konger burde ha religionsfrihet. Men når en konge først har valgt en religion, burde han ha retten til å beskytte denne religionen med sine uttalelser, slik som borgerne kan. Det er med andre ord verken beklagelig eller pinlig at Norges Konge mener eller ønsker at fremtidige konger skal være kristne. Om Kongen skulle legge fra seg sin ytringsfrihet bare fordi andre meninger strider mot hans syn, ville det vært mer beklagelig og pinlig.

Om aktiv dødshjelp og menneskeverd

“Lovens bestemmelser skal bidra til å fremme tillitsforholdet mellom pasient og helsetjeneste og ivareta respekten for den enkelte pasients liv, integritet og menneskeverd.”

Utdrag fra Lov om pasientrettigheter § 1-1

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.”

Lov om helsepersonell mv. § 4, første ledd

I de fleste vestlige demokratiske samfunn er retten til et verdig liv et ufravikelig prinsipp. De aller fleste av oss vil si seg enige i at menneskets verdi umulig kan måles i kroner og øre. Med en så høy pris per kolli er det naturlig at lovgivningen på området er riktig utformet. Menneskerettighetene er det vi mener er den riktige rettesnoren, basert på et utvalg etiske regler og normer med bred allmenn aksept. I mai i år åpnet Frp og FpU debatten om eutanasi i media. Med et simpelt flertall ble det vedtatt på Frps landsmøte at aktiv dødshjelp skal være det offentliges oppgave. Riktignok ble det bare vedtatt som en del av prinsipprogrammet, men det er likevel et standpunkt det er verdt å diskutere idet prinsipper gjerne forsøkes gjennomført i Stortinget. Mange som er for aktiv dødshjelp baserer sitt standpunkt på at alle bør ha retten til en verdig død. Spørsmål: Hva er en verdig død? Og om det finnes en verdig død, er det statens ansvar å gi mennesker en slik død?

Det er galt å drepe andre mennesker. Det skal svært spesielle omstendigheter til for at noen vil drepe et menneske. Drap er det absolutt siste mennesket er villig til å gjøre mot et annet menneske. I rettssystemet er drap den handling som straffes hardest. Likevel mener nå en skremmende stor andel av det norske folk at legepersonell burde få muligheten til eller bli pålagt å gjøre slutt på en pasients liv. Vilkårene som skal er ganske selvforklarende: Pasienten er uhelbredelig, reagerer lite eller ikke på behandling, og ønsker selv å dø. Legen skal i slike tilfeller kunne drepe personen for å sørge for at pasienten får en verdig død. Er det å bli drept en verdig død? For ordens skyld: I Norge er dødsstraff forbudt. Vi mener med andre ord at drap er så uriktig at selv ikke en som selv har drept noen skal drepes.

Helsepersonell i Norge følger normalt et etisk system som gir mennesket tilnærmet uendelig verdi. For enhver lege strider det mot legeløftet og loven å bruke sin medisinske kunnskap til å drepe. Å gjøre det til legens oppgave å ta livet av pasienter, uansett situasjon, vil være å gjøre legene til moderne bøddeler. En utvikling i denne retning må motarbeides. Et land som er imot dødsstraff vil opptre svært inkonsekvent om det brer seg en oppfatning av at eutanasi er ok. At fremstående politikere i Norge sier at de selv helst ville foretrekke eutanasi ved dødssykdom er skremmende. Knut Storberget burde vite bedre.

Ordet eutanasi er for øvrig et svært negativt ladd ord. Jeg tror at svært få som er for eutanasi vet at det er ordet som ble brukt som kodenavn på Hitlers “Aktion T4″. Denne aksjonen, som ble startet i 1939 gikk ut på å systematisk avlive fysisk og psykisk utviklingshemmede.

Vi bor i verdens rikeste land. Mennesker som bor her lever fortrinnsvis så gode liv som de kan. Å vurdere og avgjøre døden er i mine øyne bortkastet tid. Døden er noe de fleste frykter, og det må en bare leve med. Jeg tror jeg ville vært mer redd for å drepe noen enn å bli drept. Leger skal ikke måtte ha drap som en del av sin stillingsbeskrivelse. Leger skal jobbe med livshjelp.

Jeg har i dette innlegget levnet liten tvil om min egen mening hva for/imot angår, og jeg vil oppfordre leseren til å vurdere dette spørsmålet nøye før valget 14. september.

Paradoksal nestekjærlighet

“Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. (…)”

Utdrag fra Lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975, § 1.

I dagens samfunn står mennesket i sentrum. Gamle normer og regler må vike for at hver enkelt skal ha så mye frihet som mulig. Når gamle grenser og rammer brytes, er det en naturlig følge at mennesker lever mer liberalt enn før. Et område som har gjennomgått mange endringer er seksualitet. I løpet av det siste århundret har utviklingen gått mot en nærmest total aksept av sex. Dette er i og for seg ikke noe problem, men visse uheldige bivirkninger er umulige å unngå.

Før var sex en svært privat form for samkvem med stort ansvar knyttet til seg. I senere tid har sex blitt degradert til å være et slags godteri, gjerne servert med øl og annen snacks. Hvem som helst kan gå til innkjøp av prevensjonsmidler, så det finnes praktisk talt ingenting som hindrer hvem som helst i å ha sex med hvem som helst. Det er allment godtatt med tilfeldig sex.

Norske lover er til for å minimere de negative følgende av uaktsomme handlinger. Eventuelle negative følger i seksuell sammenheng er i hovedsak kjønnssykdommer og graviditet. For de som har tilfeldig sex uten å tenke noe særlig over følgende, er nemlig fremvekst av liv i livmoren en negativ konsekvens. Dog er ikke det problematikken jeg vil peke på. Et nytt sitat fra lovsamlingen er på sin plass:

“Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.”

Utdrag fra Lov om svangerskapsavbrudd av 13. juni 1975, § 2, annet ledd, bokstav c.

De færreste nordmenn er i tvil om at et svangerskap som er forårsaket av incest eller voldtekt er godtatt å avbryte. Det kan også bli utført abort om fødselen kan føre til morens død. I det hele er det beskyttelse av moren som står i sentrum, noe bestemmelsene i abortlovens § 2 tydelig viser. Allerede her vil jeg be leseren om å lese den første setningen i bloggposten. Det er åpenbart at vilkårene for å ta abort i liten eller ingen grad beskytter fosteret. Første setning i abortlovens formålsparagraf er derfor å regne som en ren pyntesetning. Den har ingen reell betydning. Kan en lov som tilrettelegger for å hindre nytt liv i noen grad sikre barn betingelser for trygg oppvekst? For at et barn skal få en trygg oppvekst, må det jo faktisk bli født.

Jeg vil nå gå litt nærmere inn på hva abortlovens § 2, annet ledd, bokstav c åpner for. Moren kan ved hjelp av forskjellige tester få vite om barnet vil bli født med alvorlig sykdom. Loven gir ingen eksempler på “alvorlig sykdom”, så det er opp til leger og moren selv å sammen avgjøre hvor alvorlig sykdommen må være før abort utføres.

I Norge er det en sykdom som troner som den verste. Den er så ille at 8 av 10 som venter barn som har den, aborterer. Et barn med sykdommen vil likevel leve i rundt 60-70 år, slik som mange andre. Et barn med sykdommen vil også i 94% av tilfellene gjennomføre grunnskolen og videregående utdanning. Sykdommen er kanskje ikke så ille likevel, men likevel er det kanskje slik at samfunnet ikke vil ha mennesker med Downs syndrom.

Samfunnet, som baserer seg på nestekjærlighet og beskyttelse av enkeltmennesket, godtar tydeligvis at vordende mødre kan velge bort barn som ikke vil svare til normalen. Samfunnet, som fremholder at alle mennesker er like mye verdt, legger altså til rette for at potensielt uvanlige mennesker kan hindres i å komme til verden. Det finnes flere sykdommer som fullstendig eller i stor grad er arvelige, eksempelvis Tourette’s syndrom og ADHD. Spørsmålet blir naturligvis om de er alvorlige, men kan man vite det før barnet utvikler seg? Før det vokser opp? Før det har blitt sikret betingelser for en trygg oppvekst?

Abortloven burde primært fungert som en hjelper for de som har vært uforsiktige eller svært uheldige. Livet burde hatt en langt høyere status enn den som gis i abortlovens § 2. Om staten Norge og vårt vestlige samfunn virkelig står for at alle mennesker er likeverdige, burde de vise det på en langt bedre måte enn det gjøres i abortloven. For øvrig nevner jeg at det er bemerkelsesverdig at faren til barnet ikke har noen rettigheter overhodet i spørsmålet om abort. Mange endringer må til før abortloven virkelig følger våre moralske prinsipper.

Om likestilling og moral

1. januar 2009 trådte den nye ekteskapsloven i kraft. Homofile og heterofile er nå likestilt i den forstand at begge kan inngå ekteskap. LLH, eller Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, som forkortelsen står for, klappet i hendene tidlig i år. I fete typer ønsket de alle et godt nytt homoår, og lovpriste den nye formålsparagrafen i ekteskapsloven. Nå kunne man nesten glemme alle sorger. Og det så nesten ut som om LLH faktisk hadde glemt alle sorger. For én ting er viktig å forstå: Den nye ekteskapsloven skaper mer problemer enn den løser. Nå har Stortinget lovfestet en forherligelse av lesbiske.

Endringen i ekteskapsloven fører til endringer i en del andre lover, deriblant “Lov om humanmedisinsk bruk av bioteknologi mm.”, eller bioteknologiloven. Jeg siterer:

§ 2-4 Befruktning utenfor kroppen kan bare finne sted når kvinnen eller mannen er befruktningsudyktig eller ved uforklarlig befruktningsudyktighet.

Gifte lesbiske par kan nå få assistert befruktning, fordi de er å anse som befruktningsudyktige. Jeg ser ikke noe behov for å skrive noe særlig om menneskelig inngripen for å bryte naturlige befruktningsmønstre. Det sier seg selv at naturen åpenbart ikke gjør det mulig for mann-mann og kvinne-kvinne å få barn. Så langt, så vel. Lesbiske kan nå få sine etterlengtede kjærlighetsbarn. Men det kan ikke mannlige homofile ektepar. Det er forbudt å benytte seg av surrogatmor i Norge. Er lesbiske mer verdt for samfunnet enn homofile menn?

Lesbiske kan altså, med Staten i ryggen, benytte seg av forskning for å sette barn til verden som uten teknologien aldri ville blitt til. Igjen viser forskningen intet tegn på at den bukker under for moralske og etiske spørsmål. Det virker som om vi har fått det for oss at det å få barn er en menneskerett. Den nye ekteskapsloven har sendt oss inn i den største gråsonen vi har vært inne i noen gang.

Det er nok ikke lang tid igjen til surrogatmordiskusjonen igjen åpnes i media, og siden ufødte barn ikke kan tale sin sak, må vi gjøre det for dem. Slik jeg ser det, er ingen berettiget til å svare på spørsmålene som bioteknologien reiser.

I en verden som allerede er på vei mot overbefolkning, er det trist at vi bruker utallige ressurser på å utvikle en forskning som gjør det mulig å lage barn som naturen ikke klarer selv. Det finnes barn i verden uten mor og far, det finnes barn som trenger muligheter. Adopsjon er, slik jeg ser det, den beste løsningen. Jeg er overbevist om at det vil være vanskelig for et barn å ha likekjønnede foreldre, når det vil lære på skolen at det er mann og kvinne som sammen kan lage et barn. Jeg gruer meg til bilder av hvite frakker og prøverør i seksualundervisningskapitlet i naturfagsboka.

For at lesbiske og homofile virkelig skal være likestilte, er det ikke godt nok å likestille dem med heterofile. De må også likestilles med hverandre. Dette kan ikke skje før homofile får samme mulighet til å sette barn til verden. Vi er kommet til en korsvei, med mulighet til å gå den rette eller den gale veien. I et samfunn som har gjort det til en dyd å glemme Gud, blir det spennende å se hvordan denne likestillingsprosessen vil utvikle seg.

Offentlig privatliv?

Loven skal bidra til at personopplysninger blir behandlet i samsvar med grunnleggende personvernhensyn, herunder behovet for personlig integritet, privatlivets fred og tilstrekkelig kvalitet på personopplysninger.

-Lov om behandling av personopplysninger § 1, annet ledd.

Siden MySpace startet opp i 2003 har det dukket opp stadig flere nettsamfunn. Her i Norge var Blink og start.no svært populært. Snart skulle det dukke opp flere forskjellige tilbud. Til de virkelig oppmerksomhetssyke har vi deiligst.no, som flere ganger har fått pepper for å la mindreårige avbilde seg i utfordrende positurer på nettet. Jippii, opprinnelig et nettspillforum, har også måttet tåle mye kritikk, da pedofile sjekker opp barn på siden. Det er åpenbart at dette er et problem, men jeg vil rette søkelyset på et mye mer utbredt problem: Unge mennesker i Norge har åpenbart mistet troen på privatlivet.

Da Facebook kom i 2004, ble det mulig å holde kontakten med venner og bekjente på en mer effektiv måte. På en relativt plain profilside kunne man nå dele av seg selv. I prinsippet var det harmløst, men virksomheten har i de senere år eskalert, og det er plutselig blitt godtatt å dele sensitive opplysninger om seg selv. Har vi rett og slett skapt et slags oppmerksomhetsjag som må tilfredsstilles konstant?

På Facebookprofilen min er det et status-felt. Her kan jeg skrive “hva jeg tenker på”, som det står. Jeg tenker på så mangt. Noen ting jeg tenker på er forsåvidt greit å skrive, men mye av det jeg tenker på er ikke egnet allmennheten. Ikke fordi det er så politisk ukorrekt eller grovt, men mest fordi jeg selv vil verne privatlivet mitt noe. Jeg er ikke alene om denne tankegangen, men det virker som om det er et mektig flertall av de som føler et behov for at hele verden, eller iallefall hele Facebook, skal få vite om livets opp- og nedturer. Det bekymrer meg at det er sosialt akseptert å la millioner av mennesker fra alle verdenshjørner få vite om nær familie og venner.

Jeg ser det ikke som noe problem at noen skriver i statusfeltet sitt at de er syke eller at de gleder seg til sommeren. Dog vil jeg tørre å påstå at klassikere som “Jeg er så sint på en VISS person” ikke gagner noen. Jeg har sett mange hardtslående statuser på Facebook. At noen til og med kan få seg til å sverte sin egen ektemann på Facebook syns jeg er hårreisende.

Det har vært mange diskusjoner i media om hvordan Facebook bør behandle personlige opplysninger som skrives inn på siden. For all del, det er ikke bra om Facebook skulle bruke personlig informasjon uten at noen vet hvor den ender opp hen, men jeg tror folk har en tendens til å glemme det viktigste av alt: Det er du selv som er ansvarlig for hva du skriver på profilen din. Det er et stort ansvar å bære, men det burde i det minste være ventelig at en prøver å bevare sitt eget privatliv.

I Australia har informasjon fra Facebook blitt brukt som gyldig rettsdokument i straffesaker og privatrettslige saker (Nabokrangler mv). I praksis betyr dette at ting som i statusfeltet, på wallen eller på profilinformasjonssiden kan virke svært så uskyldig, kan gis rettsvirkning om du en dag skulle komme i trøbbel. Det er rimelig å anta at australsk rett ikke er så forskjellig fra norsk rett at denne bruken av Facebook om en stund kan bli et prejudikat også i Norge. Dette er en god grunn til å forsøke å begrense privat informasjon på nettet generelt. En annen ting det er verdt å merke seg, er at hacking, eller datasnoking, som det heter på norsk, har blitt en ting som enhver kan lære seg. Det finnes videoer på youtube som viser deg hvordan du kan lage et datavirus. Datateknologien utvikler seg, og hacking med den.

Norge er en demokratisk rettsstat, hvor beskyttelse av enkeltmennesket er et grunnprinsipp. Vi har en lov som skal beskytte oss mot at personlig og sensitiv informasjon ikke brukes til ugagn. Det er bekymringsverdig at vi ikke lenger følger denne loven selv. Vi føler ikke lenger behov for å ha et privat privatliv.

Norsk skole i krise

Siden starten på 2000-tallet har verden blitt rammet av forskjellige kriser, den ene verre enn den andre. Klimakrisen var en kjempesak, helt til den ble avløst av finanskrisen. Folk flest bryr seg mest om hvordan de skal forsørge seg selv, noe som igjen har ført til at global oppvarming og klimaproblemer har kommet i annen rekke. Regjeringen gjør det de kan for å få kontroll på norsk økonomi, og det er vel og bra. Men det er en annen krise som er verre enn både klimakrise og finanskrise. Jeg vil kalle den “skole-krisen”. Norsk skole har siden 1995 gått nedover. Norske elever blir dummere, rett og slett. Norges fremtid ligger i hendene på barn og ungdom som spankulerer gjennom en skole som ikke krever noe av dem. Velferdsstaten har ødelagt det som i utgangspunktet er grunnsteinen i ethvert fungerende samfunn.

For å sette saken i perspektiv: I matematikk 8. trinn ligger Norge langt bak mange europeiske land, eksempelvis Estland, Latvia og Litauen. Vi ligger også ca to år bak Nederland i mattekunnskaper. For videre skrekklesning, se http://www.timss.no/. Rundt regnet er Norske elever svært mye svakere i matte og naturfag enn de fleste andre europeiske land. Hvorfor?

Vi lever i verdens beste land. Putene blir ikke sydd under armene våre, vi blir faktisk født med dem. Dette er både vel og bra, vi kan ikke klage (Eller, folk klager så det monner, men nå er det jo slik at mye vil ha mer). Men. Og det er et relativt stort men. Velferdsstaten gjør alt så enkelt for oss at vi ikke lenger gidder å anstrenge oss. Norge er et trygdesamfunn, det er absolutt ikke nødvendig for Ola Nordmann å løfte en finger. Han vil overleve uansett. Jeg tror denne tanken kan ha slått rot i våre yngre borgere. Dagens skolesystem opptrer nærmest som en servicebedrift overfor elevene. Hvis elevene ikke gidder å gjøre noe, blir de bare plassert i en gruppe sammen med andre giddalause elever, og får en klistrelapp på seg der det står “læringsvansker”.

Juni 2008 var jeg vikar på en ungdomsskole. Det var i en gruppetime for elever med lesevansker jeg opplevde noe spesielt. Gruppen var på 12 elever. EN hadde reelle lesevansker. Denne eleven virket oppriktig fornøyd og glad når han klarte å lese et helt avsnitt uten å lese samme setning to ganger. Resten av elevene satt med bena på bordet og leste prikkfritt uten å engang spørre om hjelp. Når 11 av 12 elever leser prikkfritt, hører ikke disse 11 hjemme i en gruppe for elever med lesevansker. De var der kun fordi de ikke ville ha en prøve i norsk. Hvor blir det av disiplinen i skolen?

Disiplinen har blitt byttet ut med lek. Selv på videregående skole blir elever bedt om å lage dukketeater for klassen. Mens den faglige kunnskapen pent må gå ut bakdøra, pleies den sosiale intelligensen. Faglig sterke barn holdes tilbake fordi skolesystemet ikke klarer å utfordre dem. Alt dette for å legge forholdene til rette for de svakeste elevene. Sakte, men sikkert synker det faglige nivået i Norge til nye dybder. Faglig ligger norsk skole under skoler i U-land. Lærerne har i en årrekke fått hele skylden for dette enorme problemet. Men jeg tror ikke det kun er lærernes feil. Det kan det umulig være (Selv om det er hårreisende at det før ikke krevdes mer enn litt under gjennomsnittlige norskkunnskaper for å bli norsklærer). En del av skylden må ligge hos eleven.

Jeg har utviklet en slags tanke om norske elever, som jeg stadig forsvarer i ymse diskusjoner om skolepolitikk. Den lyder slik: I Norge har vi to typer smarte elever. Den ene eleven er smart i den forstand at han forstår det han lærer, og han jobber for å forstå så mye som han kan. Den andre eleven er smart i den forstand at han vet at han ikke trenger å forstå alt han lærer. Denne eleven vil naturligvis ikke oppnå samme sosiale status som førstnevnte elev. Men han vil uten tvil klare seg.

Elever i Norge blir ikke i stor nok grad tvunget til å lære seg det de skal. Pugging er ikke lenger bare en uting for elevene, det er nå nesten å anse som et nei-tema i skolen. Tavleundervisning er mange steder byttet ut med PC og Powerpoint. Og en Powerpoint trenger man ikke notere ned, da den med enkelhet kan lastes ned fra skolens nettverk. Ansvaret for å lære seg det læreplanen krever burde veie mye tyngre på læreren. På videregående har læreren faktisk ikke ansvar i det hele tatt. Skolen bygger på prinsippet om ansvar for egen læring.

Norskundervisningen er også et eneste stort feilskjær. Rettskrivning har nesten falt ut av pensum, tilsidesatt av mappeinnleveringer. Kvantitet fremfor kvalitet er det som gjelder. Jeg måtte levere i gjennomsnitt ti tekster i halvåret på ungdomsskolen og videregående. Rettskrivning har jeg ikke blitt undervist i siden jeg gikk på barneskolen. Det er faktisk mulig å oppnå høyeste karakter i norsk skriftlig med gjennomgående feil bruk av og/å, så lenge selve teksten er interessant. Dette er også et resultat av at skolen har som første prioritet å være en snill servicebedrift.

Det virker som om ingen politikere har forstått at vi gjør barna en bjørnetjeneste ved å la dem leke seg gjennom skolen. Det er åpenbart at de da verdsetter skolen mer enn jeg gjorde da jeg ble hørt i gangetabellen foran klassen, men det burde absolutt ikke være et mål i seg selv. Hvis det hele tiden skal være de aller svakeste som prioriteres i skolen, vil nivået i norsk skole synke ytterligere.

Idiotsitater som “lekser er overgrep mot barn” ødelegger for den konstruktive funksjonen en skoledebatt har. På samme måte som vi aldri kan forsikre oss mot at noen få elever vil falle gjennom systemet, kan vi heller ikke forsikre oss mot idioter som Ståle Fredriksen.

Om hijab i politiet

- Den motstanden han har mobilisert mot politi-hijab, tyder på en skepsis til og diskriminering av muslimer i politiet. -Bushra Ishaq om lederen av Politiets Fellesforbund.

Ikke lenge etter at forslaget om hijab i politiet ble lansert, begynte det å storme i mange kretser. Både saklige, usaklige, gode og dårlige argumenter for og imot har haglet over oss i en tid. En eller annen smarting presterte tydeligvis å vri hele hijab-debatten til å handle om rasisme og diskriminering. Plutselig handlet den om sammenhengen mellom bruk av hijab og kjønnslemlestelse. Det er fascinerende hvordan en debatt som handler om islam skaper så mye furore. Ikke at det er noe nytt. Men det er fascinerende.

Problemet: Muslimske kvinner i politiet får per i dag ikke bruke det religiøse hodeplagget hijab på jobb, da det dessverre er et krav om at politiuniformen skal være nøytral.

Løsningen: Gjøre om reglene slik at politiuniformen ikke lenger skal være nøytral, slik at hijab kan brukes til den.

Problem nr. 2: En slik endring fører til at politiuniformen ikke lenger er en uniform.

For å sette denne saken i perspektiv, er det en rekke spørsmål som melder seg: Hvor mange muslimer er det i Norge? Hvor mange av disse praktiserer religionen sin? Hvor mange av disse er kvinner? Hvor mange av disse bærer hijab? Hvor mange av disse vil bli politi? Hvor mange av disse vil bære hijab på jobb? Media har slått denne saken opp så voldsomt at det virker som om det nærmest er en storm av praktiserende muslimske kvinner som MÅ bære hijab som vil bli politikvinner. Det er heller tvilsomt. Men så er det heller ikke kvinnene og deres personlige overbevisning som er relevant. Politiet er et organ som skal fremstå som en samkjørt styrke som handler utifra lovens prinsipper og regler. Derfor skal politimenn og -kvinner kle seg likt, for å understreke dette. Det er underlig at noen prøver å vri diskusjonen over på feil tema i beste SV-stil.

Islam i Norge er et sårt tema. Politikere og alle andre som vil være politisk korrekte, prøver som best de kan å sørge for at muslimene forblir fornøyde. Først ved å foreslå ny blasfemiparagraf, siden ved å foreslå bruk av hijab i politiet. I media fremstilles muslimer som sinte mennesker med ekstremt sterke meninger. Eller, de som kommer på TV og i avisen har en lei tendens til å være særdeles strenge i sin kritikk av både det ene og det andre. Dette kan være en av grunnene til at hijab-debatten er en gedigen bommert. Med en gang noen hvisket ‘diskriminering’, eskalerte diskusjonen. På et diskusjonsforum på Facebook ble det gjentatte ganger ropt ut om at denne diskusjonen ikke ville funnet sted om det var et forslag til bruk av kristne symboler, ikke hijab. På det samme forumet ble denne kritikken besvart med at det er uniformsprinsippet som gjelder.

Bushra Ishaq, som jeg har referert til over, er et glimrende eksempel på hvordan kritiske røster forsøker å avspore diskusjonen. Følgende er et saksespark av et utsagn, som underbygger det jeg vil kalle udugelig retorikk: - Jeg snakker om han og politietaten. Holdningene hans er diskriminerende og synliggjør en skepsis til muslimer. Jeg uttaler meg ikke om hans personlige holdninger. (Om lederen av Politiets Fellesforbund)

Hun hevder altså at lederen av PF har holdninger som er diskriminerende og som synliggjør en skepsis til muslimer, mens hun fremholder at hun ikke uttaler seg om hans personlige holdninger.

Et viktig poeng for hijab-forkjemperne er at Sverige og Storbritannia har godtatt bruk av hijab i politiet, uten at dette har ført til problemer. I Pakistan, der 97% av innbyggerne er muslimer, er hijab ikke lov å bruke til uniform. Burde ikke det være overbevisende nok?

Argumentet som går på rekruttering til politiet, er også særdeles tynt. Uten å ha for mye kunnskap om demografi kan enhver forstå at det ikke er et overveldende antall muslimske kvinner som drømmer om å bli politikvinner. Om det faktisk er rekruttering som er problemet, er vel praktiserende muslimske kvinner som krever å bære hijab i sitt yrke en relativt liten målgruppe. Slik jeg ser det, virker det mer som om hijab-forslaget til Storberget er nok et forsøk på å integrere muslimer ved hjelp av snillisme.

Prinsippet om at politiuniformen skal være lik uansett hvilken religion politimannen/kvinnen tilhører, står åpenbart sterkt i Norge. Og godt er det, ikke bare fordi politihijaben som engelskmennene har innført ser ut som et kostyme, men mest fordi visse ting i samfunnet ikke bør endres. Alle som vil bli politi i Norge i dag, blir stilt overfor akkurat de samme kravene, jeg ser ingen grunn til at muslimske kvinner skal særstilles i forhold til andre kvinner. Forandring for forandringens skyld må unngås, som Professor Uffert sier. For å runde av vil Rune Gerhardsen summere opp mitt syn i debatten: Det er en grunn til at det heter uniform, ikke multiform.

Rollemodeller?

Flere ganger hvert år er det motevisninger over hele verden. Her i Norge er det Oslo Fashion Week som er den største. På disse motevisningene viser designere og sminkører, make up-artister og frisører det siste innen mote. Gjennomgående brukes gjerne begrepet “trend”, som for ordens skyld betyr “langtidstendens, hovedretning”, ifølge den norske ordboken. Slik jeg ser det, er klesplaggene, frisyrene og ‘looksa’ de kortestlevende vi vet om. Er det i det hele tatt noen med vettet i behold som vil kle seg i ETT av plaggene som vises fram under Oslo Fashion Week? Jeg legger til nok en ordforklaring, for ytterligere å latterliggjøre begrepet mote: II mote m1 (fr mode, sm o s modus) rådende smak og stil.

Vi har altså nå fått klarhet i hva trend og mote betyr. En langvarig hovedretning innen rådende smak og stil. Under tynn is er det gjerne dypt vann. Plaggene vi får servert på motevisning, blir etter all sannsynlighet aldri igjen brukt. Hvorfor skal de da vises frem? Disse klærne og stilene er så fascinerende stygge, så banebrytende smakløse at det er et under at noe menneske vil kle seg i det. Likevel er modellyrket et svært så ettertraktet yrke i mange kretser. Dette kan naturligvis bunne i et usedvanlig eksponeringsbehov, men noe mer må det vel være.

Hver uke sendes en ny episode av OL i Anoreksi på TV 3. Tusener av mennesker sitter som klistret til skjermen for å finne ut hvem som har kalt hverandre hva, og hvem som får tyn av Tyra Banks for å ha spist. Jeg har sett én episode, og siden har jeg spurt meg selv: Hva for en skremmende del av menneskesinnet fører oss til å tro at kollektiv slanking av i utgangspunktet vakre kvinner er underholdning? Bare i USA har Top Model blitt sendt i over 140 episoder. Programmet vises også i nesten 30 andre land. En kan lure på hvor mange kvinner som har fått ødelagt både livet og selvbildet sitt av dette.

Nok en gang vil jeg vise til den norske ordboken, og forklare at ordet ‘modell’ betyr ‘forbilde’ i snever forstand, og ‘forbilde’ som i at personen har som yrke eller oppgave å bli tatt bilde av eller malt. Det skal ikke stort med sosial forståelse til for å skjønne at en modell i våre dager har som jobb å bli tatt bilde av. Derfor vil jeg heller gå inn på den snevre betydningen av ordet ‘forbilde’.

Et forbilde er en form som noe skal lages etter. Altså, et menneske som er et forbilde er en slags mønsterperson. Vi har i dag utallige forbilder i kultur, politikk og innen religion. Kun én type forbilder har en betegnelse som faktisk betyr ‘forbilde’. Modellen. Den vakre kvinnen eller mannen som har et utseende, en stil og en holdning til etterfølgelse. Stemmer dette? For noen, ja, for de fleste andre med vett i skallen, nei.

Modeller, slik vi kjenner dem i dag, står for verdier som er uforenlige med de fleste grunnprinsippene i verden. “Du er som du er”, “Du er du og du duger” mv har måttet vike for Janteloven. I mine øyne, er Top Model og liknende programmer en slags filmatisering av hvordan Janteloven skal følges. Det skremmer meg.

Uten motedesignere og deres modeller, ville vi ha gått glipp av en god del. Vi ville mistet muligheten til å se en kvinne kledd i en kjole av blader gå på en catwalk. Vi ville gått glipp av alle artiklene i aviser som forteller deg hvordan vi skal se ut på visse tider av året. Vi ville mistet muligheten til å se nok et av Kronprinsesse Mette-Marits fjollete hodeplagg. Sist, men ikke minst, vi ville ikke lenger fått se videoer på youtube av modeller som faller på jobb.

Jeg forstår fullt og helt at klærne jeg har på meg en dag ble designet. Vi har allerede en industri som designer og produserer klær. Trenger vi å ha en kjempeindustri som eksisterer kun for å vise frem klær? Til det har vi jo over 6 milliarder vanlige mennesker.

Om frykt og helse

Vi omgir oss med livsfarlige ting hver dag. Hvert øyeblikk dør vi litt mer. Alle vet at våpen er farlige, at å bli påkjørt ikke er helsemessig ideelt, og at nikotin er farlig. Alkohol er også farlig. Listen er lang. I noen år var også gulrøtter farlige, men så var de ikke farlige lenger litt utpå 2000-tallet. Truslene er mange; kreft, KOLS, diabetes A og B, AIDS og influensa. Med alle disse apokalyptiske sykdommene og tilstandene vi pådrar oss, er det et under at vi ikke dør fortere enn vi gjør. Legene gjør en glimrende jobb. Nå kan man snart også gå til legen for å fastslå sannsynligheten for at man kan få visse sykdommer. Denne ekstreme frykten for å bryte med helseråd fører uten tvil til et sunnere folk. Men er det å være sunn i seg selv en glede?

Spør alle som røyker, snuser, driver med ekstremsport eller tar Botox hos Jan Thomas. De er vel alle klar over risikoen de går ved å gjøre det de gjør? Ja. Det er bare at de ikke lar frykten styre livene sine. (Tro for all del ikke at jeg nå forsøker å glorifisere røykere mv) Det er godt mulig at det er naivt å tro at psyken vår kan gjøre oss fysisk syke. I Norge i dag sliter store deler av den arbeidende befolkningen med stress. Stress kan alene føre til en hel del sykdommer og fysisk slitasje. Det er åpenbart at dette ikke er en positiv utvikling, at fler og fler får problemer fordi de er stresset. Kan en ekstrem frykt for å bli syk føre til at man blir syk?

I det gamle Hellas ble det skrevet mange viktige episke verk, som senere har fått sterkt fotfeste i all litteratur. Felles for de fleste greske tragedier er at hovedpersonen forsøker å endre sin egen skjebne. Dette fører generelt til at skjebnen, om enn grusom, får utfolde seg. Ødipus prøvde å endre sin fatale skjebne, men endte likevel opp med å drepe sin far og ekte sin mor. Grete Waitz, en av historiens best trente kvinner, har vunnet New York Marathon ni ganger, skapt sitt eget arrangement i Oslo, og har ifølge all foreliggende informasjon levd et overmåte sunt liv. Likevel ble hun diagnostisert med kreft i 2005. Samtidig finnes det mange kjederøykere som lever i godt over 90 år.

Denne typen argumentasjon er vanlig blant mennesker som utfordrer kroppen på usunne vis. “Hvis verdens sunneste mennesker likevel får kreft, kan vel jeg ta meg en 10-20 røyk om dagen, så lenge det går greit.” Spørsmålet blir om en eventuell alvorlig sykdom kommer like brått på for en som nesten forventer at den kommer en dag. Flere av mine venner kan utbryte “vi skal alle dø av kreft en dag”. En noe latterlig påstand, men likevel skremmende riktig. Men i disse dager er det ikke nikotinholdige produkter folk skremmes fra. Nå er det usunn mat som skal brennes på bålet.

Fedme blir en folkesykdom, selv om flere nordmenn enn noen gang trener regelmessig. Kroppsidealet er det samme, det er bare færre som klarer å leve opp til det. En burgermiddag på Burger King kan smake aldeles fortreffelig. Men tanken på at den ikke er sunn, kan ødelegge noe for opplevelsen av måltidet. Media klarer i sine helse-spalter å skremme oss fra å spise usunt, ved å benytte seg av floskler som “kan være skadelig”, “kan føre til høyere risiko” og “gir økt fare for”. Alle har til felles at de er rene sannsynlighetsberegninger, uklare sådan.

Pølser og potetmos er kanskje verdens beste matrett. Enkel å lage, og den smaker bedre enn det meste. I praksis inneholder retten kun karbohydrater som omdannes til sukker i kroppen, og usunt animalsk fett. Og den er sikkert full av dødsfarlige smaksforsterkere. Forskjellen på meg og mange andre, vil være denne: Jeg er mest opptatt av å kontrollere mengden mat. Jo sunnere en matrett er, jo mer spiser man. Det foreligger usedvanlig mange forskningsresultater som leder til konklusjonen min. Det viktigste er å spise noe som du syns smaker godt, samtidig som du ikke spiser mer enn du trenger. Spar heller det siste til en annen dag. Problemet i Norge når det gjelder helse, er at forskere propper oss fulle av apokalyptiske fakta om det vi får i oss.

Joralf Gjerstad, eller “Snåsamannen”, beviste i 2008 for hele Norge at man kan overbevise en person om at han er frisk, slik at personen blir frisk. En healer sa på TV2-nyhetene her om dagen at “jeg bryr meg ikke om det er en placebo-effekt, så lenge det funker”. Jeg er av den oppfatning at tanken på at man kan bli syk, er skadelig i seg selv. Derfor holder jeg meg på en mer optimistisk linje. For, som all moderne forskning har kommet frem til: Pessimister blir oftere syke enn optimister.

Jeg har to ting jeg er ordentlig redd for. Mørket, og filmen “Jakten på nyresteinen”. To ting som jeg aldri kommer til å klare å takle på en ryddig måte. Jeg går ikke rundt og gruer meg til jeg blir syk neste gang, eller frykter for å få diabetes ved å spise matretter som ernæringsfysiologer advarer mot.

Så neste gang du sitter ved matbordet, eller er ute i hagen og tar en røyk, eller foran tv’en med en kald pils i hånda, og funderer på hva slags infernalske sykdommer du kan pådra deg, gjør som meg, og følg mottoet på Studenterhjemmet:

Ikke tenk på det!

Demonstrasjon!

- Da tror jeg de skal tenke seg om og se på situasjonen i Gaza. For hvis de sier at vi er helt blåst i hodet når vi driver med sånn faenskap som det der, så sier jeg at de er helt blåst i hodet. Det er helt umenneskelig å se det som skjer i Gaza, sier Mohammed. (Kilde: VG Nett)

Midtøstentilstander har nådd Oslo. I flere år har fredelige nordmenn sett på TV og reagert på de voldelige demonstrasjonene man ser i utlandet. Flaggbrenning, dukkebrenning, husbrenning, generell brenning. Voldelige demonstrasjoner som skaper ren frykt for å gå ut døra. Analfabetene som er med i disse demonstrasjonene forstår åpenbart ikke at deres handlinger fører til mer skade enn de fremmer en sak. Nå har tydeligvis norsk ungdom også fått et behov for å bedrive hærverk i frihetens navn.

Problemet er bare at i Norge har vi ingen verdens ting å klage over. Demonstrasjonene vi ser i utlandet er i de fleste tilfellene rettet mot et problem i landet der demonstrasjonen utføres. Hvis demonstrasjonene i Oslo var rettet mot et norsk problem, for eksempel mangel på sydenferie for småbarnsfamilier, ville nok verden spyttet på bakken og stikke fingeren i halsen. Men det er jo ikke noe norsk problem som fører til all volden i hovedstaden vår.

Gazastripen har fått verdens øyne rettet mot seg etter at Israel fant det for godt å bombe Hamas sønder og sammen. Dette målet er ikke nådd ennå, derfor ha bombingen fortsatt, og ført til ytterligere tap av menneskeliv. Konflikten er relativt vanskelig å sette seg inn i, da det faktisk ikke foreligger noen good-guys i det hele tatt. Hamas er ikke stort bedre enn Israel, og vice versa. Fred kan ikke oppnås med krig, sier mange. Derfor trenger vi Blitz til å løse problemet.

Blitz, Norges favorittungdom, har som sitt hovedmål å si nei til det meste. Blitz-utopia er et fritt land med et anarkistisk styre, og samtidig et kommunistisk system. De fleste oppegående mennesker forstår at dette er noe komplisert å gjennomføre, da det er selvmotsigende. Blitz er et sted der norske, velfødde ungdommer kan møtes for å finne noe å klage over i verdens rikeste land. Blitz har i en årrekke oppnådd hat-status for å kaste stein på politiet under skalkeskjul av at de kjemper for en eller annen god sak.

Og nå er de på gang igjen. Skader for flere millioner kroner i hele Oslo sentrum er deres siste prosjekt. Hele Norges problembarn har bare misforstått en viktig ting: Å forsøke å ødelegge Oslo by med hærverk er ikke annet enn et samfunnsproblem. McDonald’s og Jan Thomas Studio er ikke særlig aktive i konflikten mellom Israel og Hamas.

I Norge har vi ytringsfrihet. Den sørger for at alle kan si hva de vil, når de vil, til hvem de vil. Men dette hjelper lite. Norge kan ikke stoppe Gazakonflikten på tre døgn. Om det er dette Blitz trodde, beviser de nok en gang at intelligens kan nå et lavmål. Er det i det hele tatt vårt ansvar å gjøre noe som helst?

Slik jeg ser det, er disse “demonstrantene” ikke mer enn forkastelige pøbler, en tyggis under skoen til den norske stat, en kvise i øret til Oslos beboere, og en spyttklyse i ansiktet til Palestina. Slikt hærverk hjelper ingen. Om noen tror at hærverk i Oslo, som for ordens skyld ligger 3 605, 81 kilometer unna Gaza, hjelper Palestinasaken, tenk på hvor mange demonstrasjoner vi har sett mot USA’s krigføring.

En skulle tro at disse “Palestinavennene” hadde lært et og annet av Gandhi, men det er åpenbart for mye å be om.

Mahatma snur seg i graven.